Martine.

Jeg klarer ikke å skrive på denne bloggen lenger. Jeg veit at det er i gjennomsnitt 100 mennesker som faktisk leser det jeg skriver her, og jeg veit ikke hvem dere er. Derfor bytter jeg til wordpress, det gjør det mye enklere for meg å gjøre enkelte innlegg passordbeskyttet, sånn at jeg veit hvem som leser hva. 
Blogg er jo i hovedsak en offentlig greie, men jeg blogger kun for min egen del.

Om du vil vite den nye bloggen, eller lurer på noe annet, send meg en mail på martine_ravneng@hot. :-)

Jeg vil så gjerne tro. På noe. Det er det samme for meg hva det heter, forsåvidt også hva det går ut på, bare det gir meg noe. Noen mennesker tror på en Gud. Noen mennesker tror så sterkt at de bruker mye krefter på å overbevise andre om at det er riktig.

Jeg konfirmerte meg ikke i noen kirke. Jeg vil ikke gå i kirken i høytider.  Det er tydeligvis vanskelig for mange å skjønne, og enda vanskeligere for meg å forklare. 
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg egentlig ikke veit mye om kirken, presten, gudstjenestene og Kristendommen generelt. Men alikevel så har jeg respekt. Eller, er det egentlig respekt jeg viser?
De gangene jeg har vært i kirken, står det et menneske å snakker, som regel en mann. Han snakker om Jesus og Gud og skriftene i Bibelen. Han står der oppe foran mange, mange mennesker og snakker om det han tror på. 
Det er så fint, sterkt og sårt på samme tid. Han prøver å formidle et budskap.
Derfor synes ikke jeg at jeg kan gi meg selv lov til å være der, men å ikke tro. Å ikke tro på det som blir sagt. Det er ikke å vise respekt.

Jeg vil også tro. Jeg vil gå i kirken på julaften, og være stolt! Fordi jeg går dit fordi jeg deler noe med de andre som også er der. De sier det er  "Guds hus", og det siste jeg vil er å sitte i noens hus og ikke tro på det som finnes der. 
(edit: den setningen kunne virke litt krass, men det var ikke slik ment..)

Er det "lov" å si det som det er; at, jeg er skeptisk, jeg klarer ikke å tro på det jeg har lært og hørt, men jeg vil?

Så jeg mater hamsteren og fiskene og poster dette bilde.

Jeg synes i allefall det er kjekt når andre bloggere har det, det er mye enklere å finne fram.

Jeg satt nettopp å bladde i bildearkivet. Noen ga meg smil om munnen, andre, klump i magen.
Tenkte bare å dele noen av de jeg. :-)

Har fortsatt så utrolig lyst, men høyrearmen er ikke så mye å se på lenger...

Et helt år siden.

Dette er faktisk et av de fineste bildene jeg veit om. Har lenge hatt lyst til å forstørre det opp og henge det i en stor ramme.

Har ikke inspirasjon. Mye å si. Mange som leser. Tørr ikke være ærlig. 
Mat hamsteren. I morgen blir det fisker.

Det er iallefall en person som veit at jeg ALDRI ler av sånne "morsomme" ting som det her. Men så sitter jeg å skal rydde opp på macen, og ender opp med å le høyt for meg selv. Og det forekommer ikke ofte.

Husker ikke hvor jeg tok de, sier google, opsiiii

Hun hadde aldri ønsket å fly. Alikevel fikk hun vinger. Hun hadde alltid trodd at kjærligheten skulle komme til henne. 
Men det var før hun lærte seg å bruke vingene.

Alt kan bli sagt uten at det blir det samme. Du kan si alt, hva du vil, men ingenting gjør like vondt som mine egne tanker. At det  er en annen, det gjør meg ingen ting. At jeg gjør feil og har mangler, det gjør meg ingen ting.

Den største, fineste og sterkeste magien jeg har sett er borte for alltid. Det er det som gjør vondt. Og det er det tårene mine er for. Jeg hadde jo kjærligheten på min side. Og det hjelper ikke at han sier at ingenting har forandret seg. For det har forandret seg. For jeg sitter med en klump i halsen som ikke vil opp eller ned. For jeg sitter og veit ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor lang tid det skal ta. Det er forandringen.

At jeg har fortalt meg selv små løyner før jeg sovner, at jeg selv har trodd på dem, jeg får visst svi for det nå. 
Er jeg her igjen? Er det sant at jeg ikke kommer til å falle like langt ned nå? Det skal være sånn for alltid nå. Jeg trenger ikke å overbevise meg selv om at når vi begge har kommet til enden av tunellen snur vi oss mot hverandre igjen. Det er ikke sånn. Det er ikke nødvendig å tenke sånn.

Holstentor, Niederegger, Königpassage, Lübecker Rathaus, Uni. Wachtelschlag, Dohlenweg, Nachtigallensteg, Fahlenkampsweg, Waknitz. Schleswig Holstein. Ich vermisse es.

Jeg skal kjøpe det beste godteriet i hele verden. Colasnører fra Gummibärladen. Jeg skal kjøpe unødvendige leker i Rappelkiste. Pølser på Aldi. Også skal jeg gå forbi MiniMal og ikke kjøpe noe fordi der er det så dyrt. Og på Lidl har de masse gode yoghurter. De gode med bringebær i bånn og skjokoladekuler på toppen. Og den store krukka med sesamfrø oppi, på Famila.

Etter det vil jeg gå til Kastanjenallee(?) og plukke kastanjenøtter. Og så vil jeg gå hele veien hjem, den lengste veien, den forbi bakeren og de som har glassmaling på vinduene. Forbi det lille blå huset jeg alltid drømte om å bo i når jeg ble stor nok til å bo alene. Rett fram og til høyre. Jeg vil gå forbi det fineste huset i hele gata. Det store fine huset med hvit murstein og brun garasjeport. Rosa og gule roser utenfor. Det fineste huset i hele gata med det reneste fortauet i hele gata. Det store fine hvite huset med glassdør og innebygd postkasse. Det huset med flest fruktbusker i hagen.

Veien tar meg videre til skogen og vannet. Derifra vil jeg gå veien til byen, til Königpassage først. Spise is og drikke iskald CocaCola på isbaren der. Om lekebutikken nede fortsatt er der vil jeg kjøpe enda en Bussi-bamse til samlingen. Etter det vil jeg gå over gata og inn på Karstadt. Se i alle butikker og kjøpe Jelly Belly i matbutikken. Lukte på alle parfymene og se på klokkene. Jeg vil gå ut utgangen ved parfymeriet, den som går ut bak ved rådhuset. Se i alle bodene og kjøpe en ring. Gå inn sidegata og smake på godteri i Bummibjørnbutikken. Inn i Applebutikken ved kirken og titte og sammenligne priser. Opp igjen til Rådhuset og ned til Holstentor.

Neste dag vil jeg dra til Travemünde og Priwall og se på alt.

Hvis jeg kunne gjort hva jeg ville i morgen, hva som helst, hadde jeg gjort dette. Jeg savner det så mye at jeg kjenner det helt ned i føttene. Jeg tenker på det mer og mer, men detaljene, luktene og lydene forsvinner.. Jeg vil oppleve det, se det, alt sammen en gang til. Snart.